Jeg sitter her og skal skrive et kåseri. Men, hverken ideene eller ordene kommer til meg. Når jeg sitter i bilen på vei til jobb, eller ligger i sengen og prøver å sove - ja da kan du tro jeg kommer på mange ideer om hva jeg burde kåsert om. Men nå, når jeg sitter her foran tasturet så er ideene borte og ordene sitter langt inne. Og uten ord er poenget borte - for et kåseri handler om ord; bruken av ord, valget av ord i forhold til tema og bruken av humor for å få frem de gode poengene. Så er vi tilbake til problemet. Jeg har ikke noe tema jeg skriver om. Vel, det vil si, jeg skriver jo om kåseri, men hvordan skrive om sjangeren kåseri med humor og vidd? Det er ikke så lett når en egentlig ikke har så mye å si.
Jeg har ofte fundert på akkurat det - hvorfor vi har så lite å si når vi endelig får frie tøyler og en åpen invitasjon til å snakke. I går, for eksempel; jeg var på et lite oppsummeringsmøte for et avsluttet prosjekt og kunne vel egentlig gjordt meg mange tanker om hvordan det var gått, hvordan vi hadde jobbet med temaet i timene og hvordan elevene hadde jobbet. Men, da jeg ble spurt om å gi en liten oppsummering hadde jeg plutselig ikke så mye å si likevel. Derimot, så snart jeg hadde satt meg ned begynte hjernen å surre og jeg gjorde jeg meg alle-mulige-slags tanker om hva jeg kunne og burde ha sagt.
Jeg kan love deg at dette ikke var første gang jeg opplevde å ha mer å si etter at jeg hadde satt meg ned enn da jeg faktisk stod og skulle si noen ord. For eksempel - da min bror giftet seg og jeg hadde hatt det kjempetravelt og aldri fått tid til å skrive ferdig talen min til ham. Ikke bare lå den uferdig på datamaskinen min - men jeg glemte rett og slett å skrive den ut før vi reiste av gårde - og dermed kom jeg til bryllupet uten tale og uten særlige ideer om hva jeg skulle si. Plutselig satt vi ved bordet og hjertet mitt hamret - for jeg forstod at jeg snart måtte reise meg og si noen velvalgte ord til min kjære bror. Jeg hadde jo hatt så mange gode tanker og flotte ord jeg hadde tenkt meg ut på forhånd - ting jeg ønsket å si ham - men nå var plutselig alt forduftet – akkurat i det øyeblikket jeg reiste meg. Bruddstykker av det jeg tidligere hadde klart å sette ord på fløt delvis til overflaten, men det var aldri nok til at det ble en god og gjennomtenkt tale.
Slik er det også med et kåseri, en må ha noe på hjertet, en må ha klart for seg hva en vil si noe om, og så må en klare å sette ord på det. En må skrive om noe en brenner for, noe en grubler på, filosoferer over - har en mening om. En bør prøve å se sammenhenger, kanskje til og med være litt analytisk. Og så bør en bruke humor som ett av virkemidlene for å formidle sine tanker… klarer du noe av dette så har du helt sikkert skrevet et kåseri som får lytterne dine til å trekke på smilebåndet og nikke gjenkjennende til dine betraktninger om stort og smått.
